En liten blogg med fokus på Bob Dylan sin musikk og lyrikk bare må starte med Bob sin plate nr. 2!
Her finner du jo slagere og salgstopper, noen av de mest covra låtene, og her opplever vi som lyttere en Bob Dylan som spiller gitar som en liten gud. Det han gjør på mange av sangene her viser at han er en fantastisk gitarist, og han er og vokalist, fraseringen er fantastisk.
På platen finner vi egenproduksjon, med unntak av to låter som han rett nok har gjendiktet, og vel kan sette sitt navn på. Corrina, Corrina og Honey, Just Allow Me One More Chance, er trad. sanger som passer perfekt inn på platen, og i god forteller presentasjon innen Folk-tradisjonen, gjør Dylan bruk av en gjendikting for å presentere det selv - og på sin egen måte.
Rent teknisk på gitaren spiller han her med open-D og dropped-D, noe som viser at han brukte slike teknikker lenge før Joni Mitchell «lærte» han denne teknikken.
Han gjør og noen litt morsomme varianter av grep, med kvint i bassen - altså åpen A-streng i D-dur, eller 3.bånd på E-strengen i C-dur.
Coveret er et bilde av Bob Dylan og Suze Rotolo - kjæresten på det tidspunktet, tatt i Greewich Village, New York - rett ved der de bodde.
Musikere:
Bruce Langhorne - Gitar
Howard Collins - Gitar
Leonard Gaskin - Bass-Gitar
George Barnes - Bass-Gitar
Gene Ramey - Kontrabass
Herb Lovelle - Trommer
Dick Wellstood - Piano
Tom Wilson kom inn som produsent og fikk spilt inn i april - 63, utgitt 27. mai 1963.
Det ble produsert nok matriale til minst to plater, og sporene på platen ble endret flere ganger fram mot utgivelsen, ikke minst på grunn av uenigheter når det gjaldt promotering og deltakelse/låtvalg på The Ed Sullivan Show.
Spotify: Hele albumet
Spotify: Hele albumet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar